Industrielle etanolproduksjonsmetoder faller hovedsakelig inn i to kategorier: gjæring og etylenhydrering. Fermentering, som en tradisjonell prosess, var lenge den primære kilden til etanol i forskjellige land, og for tiden produseres fortsatt alle alkoholholdige drikker og omtrent 75 % av industriell etanol over hele verden ved hjelp av denne metoden. Men i løpet av de siste førti årene, med utviklingen av etylenhydreringsteknologi, har gjæring gradvis blitt erstattet.
Fermentering forbruker store mengder korn; Det trengs omtrent 4 tonn korn eller 12 tonn poteter for å produsere 1 tonn etanol, noe som resulterer i høye kostnader, og derfor er det faset ut. Vedhydrolyse er på grunn av store investeringer og høye kostnader kun egnet for noen få land med rikelig med skogbruksressurser. Bruk av biprodukter fra sukker- eller papirindustrien-som melasse (sukkerrester) og sulfittmasseavfall-for å produsere etanol brukes fortsatt i noen land, men utbyttet er lavt på grunn av begrensede råvarekilder; for eksempel kan bare 1 tonn etanol produseres fra 15-20 tonn masseavfall, som ikke kan dekke store-industrielle behov. Selv om landbruksbiprodukter og ville planter (som rishalm, maisstilker eller vill frukt) også kan brukes som råvarer, gjenstår problemer som innsamling, transport og begrensede tilgjengelige ressurser. Totalt sett har gjæringsmetoder, begrenset av råstofftilgjengelighet og økonomisk effektivitet, blitt utilstrekkelige for å møte kravene til storskala produksjon.
På dette bakteppet dukket gradvis etylenhydreringsmetoden opp. Shell Chemical Company i USA industrialiserte direkte hydrering i Houston i 1948, og bygget et etanolanlegg med en kapasitet på 60 000 tonn per år. Deretter, i 1951, bygde de en annen etanolfabrikk i Scottscou med en årlig kapasitet på 35 000 tonn, som markerte modningen og den utbredte anvendelsen av etylenhydreringsteknologi.
